Denne måneden vil vi presentere de “boring” ormene. Dette er ormer av forskjellige slekter, som tilhører polychaete-familien Spionidae. Polychaeter kalles også flerbørstemarker, ettersom de ofte har et stort antall (poly) børster (chaetae) på segmentene sine. Familien Spionidae er en familie som omfatter mer enn 600 arter i mer enn 40 slekter. Det er en av de største familiene blant flerbørstemarkene. De kjennetegnes generelt av rillede palper, en karunkel på hodet og børster som ser ut som kroker med hette over. En karunkel er en dorsal forlengelse av hodet, som tar form av en forhøyning eller en tydelig kam som skiller nuchalorganene fra hverandre. Nuchalorganene er muligens lukteorganer hos flerbørstemark. Dessuten er det lett å miste palper hos spionider når de blir forstyrret. I Norge finnes det mer enn 200 000 rekorder av 62 arter i 16 slekter i ArtsKart. Omtrent en tredjedel av verdens arter og slekter forekommer dermed i Norge.

Men hva er det som er så kjedelig med disse ormene, og hvorfor skrive en blogg om dem?

Flere av slektene i «polydorid»-gruppen, som Polydora og Dipolydora, er ganske kjedelige (“boring”) fordi de borer hull i kalkholdige substrater som skjell av bløtdyr, særlig muslinger. På grunn av dette kan de ha en betydelig innvirkning på for eksempel blåskjell eller øster, ettersom de svekker skallet med rørene de borer inn i dem. Dette gjør dem mer utsatt for skade fra rovdyr, sykdommer og parasitter. I tillegg kan dette forårsake såkalte «mudderblærer». Blåskjell, østers og lignende bygger ekstra skallmateriale for å beskytte seg når hulene kommer for nær det indre skallet. Ikke overraskende kan dette også ha store økonomiske konsekvenser for virksomheter som østersfarmer og lignende. Derfor regnes de som et skadedyr, og det forskes mye på deres livshistorie, fysiologi og hvordan man kan forebygge smitte i oppdrettsanlegg uten å skade dyrene i selve oppdrettsanlegget.

Som en morsom sidebemerknad kan det nevnes at når et sandkorn kommer under det indre skallet, genererer disse muslingene også ekstra skallmateriale og kapsler inn sandkornene. Dette setter vi stor pris på, da vi kjenner disse som perler. I motsetning til «mudderblærer» øker dette ekstra materialet den økonomiske verdien.

Hvordan borer de seg inn i skallene?

Mens spionider vanligvis har det samme settet med børster på de fremre segmentene, og alle disse segmentene ser relativt like ut, ser det femte segmentet ganske annerledes ut hos disse «polydoride» ormene. Det er vanligvis litt større og har ikke gjeller, men viktigst av alt er at det har et helt annet sett med børster. Sammen med sure sekreter brukes disse kraftige børstene til å grave en grop inn i skallet. Deretter transporterer ormen sandkorn inn i hulen for å bygge et indre rør. De andre spionidene bygger også vanligvis rør, og derfor har disse boremarkene beholdt denne egenskapen fra sine forfedre.

Fra disse beskyttede hulene lever ormene et lykkelig liv med å spise små partikler ved hjelp av palpene sine, enten ved å plukke dem direkte fra vannet eller fra overflaten rundt røråpningen. Ormene har vanligvis to kjønn og formerer seg ved å frigjøre egg og sædceller til omgivelsene. Noen Polydora-arter er imidlertid hermafroditter som har begge kjønn i samme kropp.

Vi fant også disse spionidene som en del av Artsdatabankens prosjekt «Biologisk mangfold i det marine algebeltet». Et fokus i det prosjektet var også å kartlegge mangfoldet av spionider som forekommer i tareskoger, ålegressenger og rødalgebiotoper. Disse habitatene har også ofte ulike skjell av døde muslinger, og vi tok også prøver fra disse. Vi fant forskjellige arter som Polydora onagawaensis, Polydora ciliata, Dipolydora giardi og to muligens nye arter av Dipolydora. Den skjellborende Polydora onagawensis er en art som er ny for Norge. Den er funnet i både beskyttede og eksponerte tarehabitater på to lokaliteter i Trondheimsområdet. Ut fra de kjente funnene så langt har den en boreal-arktisk utbredelse med få funn fra de tre kontinentene. Ett funn er imidlertid fra Kvitsjøen. Typelokaliteten er i Japan og dermed i Stillehavet. De to nye artene ligner morfologisk på slekten Dipolydora. Begge er genetisk klart forskjellige fra Diploydora giardi, som vi også fant i vår undersøkelse. For en av dem er den genetiske forskjellen på minst 17,5 %. Den er knyttet til prøver fra tareskog og forekommer på én lokalitet i Trondheimsområdet. Den andre nye Dipolydora-arten er minst 20 % genetisk forskjellig. Den forekommer på strandenger på én lokalitet i Trondheimsområdet. Trondheimsområdet har altså vært ganske vellykket når det gjelder å finne nye funn av spionider for oss.

Teksten er oversatt fra den engelske versjonen ved hjelp av DeepL.