I månedens gruppe i april tar vi for oss en hel fyla!
Loricifera er en av de nyere gruppene, og ble først oppdaget i 1983. Siden den gang har 44 arter blitt navngitt, fra Frankrike til Antarktis og Japan, og flere oppdages hvert år. Jeg skrev en artikkel om nye funn av loriciferer i adventskalenderen vår i desember i fjor – fordi de er så nye, er det alltid noe nytt og spennende å fortelle om dem!
Loricifera tilhører Ecdysozoa, dyregruppen som også omfatter leddyr (insekter, krepsdyr og deres nære slektninger som tusenbein, tusenbein og edderkopper) og bjørnedyr. Sammen med sine spesielt nære slektninger i Kinorhyncha og Priapulida utgjør de også en interessant overgruppe kalt Scalidophora – en gruppe som utelukkende består av små havlevende dyr. Felles for dem alle er scalider – små pigger som kan se ut på mange forskjellige måter fra art til art. Disse brukes både til å bevege seg og til å sanse miljøet rundt seg. Jeg synes personlig at Loricifera er et av de vakreste dyrene på jorden, og kombinasjonen av deres lille størrelse og de delikate, intrikate skalidene slutter aldri å forbløffe meg.

Så hvorfor tok det oss så lang tid å finne en så utbredt gruppe? Hva gjør dem så unike? Og hvorfor var de så vanskelig å finne?

De største Loricifera-artene er ca. 1 mm lange, og de lever alle i sedimenter på havbunnen. Noen arter av Loricifera lever i relativt grunne sedimenter – på rundt 150 meters dyp – mens andre lever så langt nede at vi først nylig har vært i stand til å se på miljøene de lever i, for ikke å snakke om å finne dem! Fafnirloricus polymetallicus lever for eksempel 5 km under havoverflaten, i den dype avgrunnen. I tillegg har noen arter blitt funnet i sedimenter i dyphavet som ikke inneholder oksygen – under disse forholdene har de forlatt tradisjonell respirasjon (og til og med mitokondrier) for i stedet å generere energi ved å forbrenne et kjemisk stoff som kalles pyruvat, som er et av avfallsproduktene fra respirasjonen hos dyr som oss. Denne typen tilpasninger til et fullstendig oksygenfattig habitat finnes ikke hos noen andre dyr og gjør dem ganske unike som ekstremofile.

De er altså bittesmå, og noen av dem lever i dyphavet, men det kan vel ikke være den eneste grunnen? Fetterne deres, kinorhynchene, lever også på 150 meters dyp, men de ble først oppdaget på 1880-tallet. Hva gjorde – og gjør – Loricifera så unikt vanskelig å finne?

Hemmeligheten er ganske klissete. Bokstavelig talt.

Loricifera fester seg godt til sedimentet de lever i ved hjelp av klebekjertler. De sitter faktisk så godt fast i sedimentet at man må skremme dem av abboren ved å sprøyte ferskvann over dem for å samle dem inn! Dette tette grepet, kombinert med at de er så små, gjør at selv en erfaren mikroskopbruker kan forveksle dem med et sandkorn og overse dem. Denne utrolige tilpasningen beskytter dem mot havstrømmer – og fungerer i tillegg som en svært effektiv kamuflasje!

Etter hvert som vi utforsker flere miljøer, særlig undervannsskjær og dyphavet, med nye øyne, oppdager vi at det enorme mangfoldet av dyreliv finnes på steder og i former som vi kanskje aldri ellers ville ha tenkt på. Loricifera er en glimrende påminnelse om dette – at det fortsatt finnes nye områder på vår egen jord som vi ennå ikke har utforsket, og nye underverk å finne.

Og noen ganger handler det egentlig bare om å se på ting med et nytt perspektiv.

(Dette innlegget er oversatt med hjelp fra DeepL)