La meg presentere månedens gruppe for mars: En sopp!

Nå tenker du sikkert for deg selv: «Vent, det der er ikke en sopp. Det er helt klart bare en bille…» Og det er i og for seg riktig! La oss zoome litt lengre inn:

Tankerekken fortsetter: «Hmm… Det forandret seg ikke så mye… Det er fortsatt bare en… Vent et øyeblikk! Hva er det på hodet dens?» Og med litt ekstra zooming kommer vi endelig frem til blindpassasjeren vår:

Det er jo jammen faktisk en sopp festet på hodet til Atheta graminicola!

Nærmere bestemt er soppen en representant for en orden av små sopper som kalles Laboulbeniales, som er månedens gruppe i mars. Hvis du har fulgt med i adventskalenderen vår, vet du fra
Dør 13: Oppdag det skjulte mikroskopiske mangfoldet i Norge at Laboulbeniales er en gruppe obligate ektoparasittiske sopper som vokser på mange ulike grupper av virvelløse dyr. Blant disse gruppene er mer enn 80 % av de kjente potensielle vertsartene biller. Derfor blir Laboulbeniales ofte og treffende omtalt som «billehengere» på engelsk, eller litt mer komplisert “insektsekksporesopp” på norsk. Den tette forbindelsen mellom soppene og deres virvelløse verter gjør at kunnskap og ekspertise om både soppene og vertene deres er nødvendig for å kunne studere gruppen på en effektiv måte. I kombinasjon med at insektsekksporesoppene er mikroskopiske, har ekspertisemangelen ført til at gruppen er lite studert i store deler av verden, til tross for gruppens store diversitet. I dag er det beskrevet mer enn 2200 arter fordelt på 142 slekter, selv om disse kanskje bare representerer en liten del av det faktiske mangfoldet i gruppen (Haelewaters et al., 2021). Nedenfor ser du eksempler på noen representanter for de ulike slektene som for tiden utforskes i Norge. Som dere ser, kan soppene variere mye i form og størrelse. Denne variasjonen understreker den vidunderlige verden av mikroskopisk mangfold, som stort sett er skjult for det blotte øye.

D. Monoicomyces homalotae fra Atheta sp., E. Monoicomyces fragilis fra Ocalea picata, F. Stichomyces conosomatis fra Sepedophilus testaceus. Målestokk: D = 50 um; E–F = 100 um.

Etter å ha sett noen eksempler på Laboulbeniales, går du kanskje tilbake til tankegangen din: «Vent nå litt! Disse soppene ser ikke ut som sopp i det hele tatt! Sopp lager soppfruktlegemer, eller så lager de enorme nettverk av mycel. Og hvis de ikke gjør det, er det som oftest fordi de er encellede.» Og det har du helt rett i! Medlemmene av Laboulbeniales er ikke særlig sopplignende i det hele tatt!

I stedet for å ha de vanlige soppkarakteristikkene, har Laboulbeniales utviklet sin egen måte å leve på. I motsetning til sopp flest danner gruppen aldri noen hyfer. I stedet danner de mikroskopiske thalli som du kan se på figurene, og som oppstår fra en tocellet meiospore som har blitt overført direkte fra den ene verten til den andre ved fysisk kontakt mellom de to. Dette er grunnen til at innsektsekksporesopp blir omtalt som obligate ektoparasitter: de tilbringer hele livssyklusen sin på leddyrverten sin. Den totale størrelsen på de modne thalliene kan variere fra bare noen få celler og opp til mange hundre celler.

Gruppens ikke-sopplignende egenskaper førte lenge til intense diskusjoner blant forskere om hva soppene egentlig var. Noen forskere foreslo at gruppen kunne være direkte eller indirekte etterkommere av floridiske rødalger. Andre undersøkte trepartsforholdet mellom flaggermus, flaggermusfluer og Laboulbeniales, og antydet at sistnevnte var parasittiske ormer. Men etter Roland Thaxters banebrytende og ekstraordinære innsats for rundt 150 år siden har gruppen siden blitt betraktet som ascomyceter.

På grunn av deres unike morfologi og livssyklus er det mange aspekter ved gruppens økologi og fysiologi som fortsatt i stor grad er ukjente. For eksempel, hvordan tar soppene opp næring fra verten, siden de ikke danner hyfer? Svaret ligger sannsynligvis i den mørke fotcellen helt nederst på de fleste artene, som også er ansvarlig for feste soppen til vertens integument. Det finnes imidlertid ulike hypoteser om hvordan næringsstoffene hentes ut gjennom foten. Noen forskere hevder at næringsstoffene hentes direkte fra porekanaler i vertens kutikula og gjennom fotcellen, mens andre peker på at såkalte haustorier kan være måten næringsstoffene tas opp på. Haustorier er strukturer som er sammenhengende med cytoplasmaet i fotcellen, og som trenger inn i kutikulaen på verten.
Hos noen undergrupper er haustorier observert, mens de ser ut til å mangle hos andre.

Et annet interessant aspekt ved thalliene er deres potensial for verts-, posisjons- og kjønnsspesifisitet. Noen arter av Laboulbeniales har et bredt spekter av potensielle vertsarter, både innad i slekten og mellom ulike vertsslekter. Andre er spesifikke for bare én vertsart. På samme måte kan noen verter være vert for flere forskjellige arter av laboulbeniales, og noen sopparter kan til og med eksistere samtidig på samme vertsindivid. For å komplisere det hele ytterligere, kan morfologisk like thalli representere flere genetisk forskjellige arter avhengig av hvor de sitter på verten. Noen thalli vokser bare på beindeler, andre bare på tuppen av bakkroppen, og noen foretrekker til og med enten venstre eller høyre side av dekkvingene. På samme måte er det noen arter som bare vokser på det ene kjønnet av vertsarten, ofte avhengig av hvordan de to kjønnene interagerer fysisk med hverandre.

G. Haplomyces texanus fra Bledius vilis, H. Cantharomyces orientalis fra Carpelimus bilineatus, I. Peyritschiella principes fra Bisnius cephalotes, J. Diphymyces niger fra Ptomaphagus subvillosus, K. Juvenil Symplectromyces vulgaris på setae fra Quedius cruentatus. Målestokk: H, K = 50 um; G, I = 100 um; J = 25 um.

Til tross for nylige fremskritt innen molekylære metoder de siste tiårene, har manglende evne til å dyrke Laboulbeniales i kultur gjort det vanskelig å ekstrahere og amplifisere DNA fra de små thalliene. Dette har forsinket arbeidet med å finne ut av klassifiseringer på lavere nivå innenfor gruppen. Nyere metoder gir imidlertid bedre resultater, og DNA-biblioteker er under oppbygging for å løse disse problemene.
I løpet av de neste årene forventes det derfor at mange av mysteriene knyttet til disse uvanlige soppene vil bli løst, inkludert spesifisitet og artskomplekser.

De teknologiske fremskrittene veier imidlertid ikke opp for mangelen på taksonomisk ekspertise i gruppen. I de fleste land har Laboulbeniales knapt vært utforsket i det hele tatt, og alle de vanlige “shortfalls” i kunnskapen om biologisk mangfold er relevante for gruppen. Nylig ble det introdusert en ny “shortfall” basert på gruppen, nemlig “Thaxterian shortfall”, for å representere mangelen på taksonomisk ekspertise og aktivt arbeid som gjøres på gruppen (Cazabonne et al., 2025). I Norge er det her iNoLa-prosjektet kommer på banen. Som nevnt i adventskalenderen har målet med prosjektet vært å oppdage så mange nye arter for Norge som mulig, med et spesielt fokus på gruppen Staphylinoidea av vertsarter. Prosjektet nærmer seg nå sluttfasen, og over 800 infiserte billeeksemplarer blir fortsatt undersøkt av våre kolleger i Belgia for å sikre sikker identifikasjon av soppartene. Før prosjektet ble startet, var det bare registrert 16 arter i Norge. Når denne fasen av prosjektet snart avsluttes, vil antallet ha økt til rundt 75 arter. I tillegg er det funnet mange infiserte leddyrarter fra grupper utenfor vårt fokusområde, noe som gir inspirasjon til å fortsette det fruktbare prosjektet i fremtiden.

Bildetekst til forsidebilde: A. Rickia hyperborea fra Micralymma marinum, B. Dimorphomyces phloeoporae fra Phloeopora testacea, C. Rhachomyces furcatus fra Othius myrmecophilus. Målestokk:
A–B = 50 um; C = 100 um.

Videre lesning:

Blackwell M, Haelewaters D, Pfister DH. 2020. Laboulbeniomycetes: evolution, natural history, and Thaxter’s final word. Mycologia. 112(6):1048–1059 https://doi.org/10.1080/00275514.2020.1718442

Cazabonne J, Martin TE, Matthews TJ, Quandt A, Wayman JP, Haelewaters D. 2025. Knowledge gaps explored for Laboulbeniomycetes, a clade of understudied microfungi, including a new shortfall related to a lack of taxonomic expertise. Authorea. 10.22541/au.173956895.54632274/v2

Haelewaters D, Blackwell M, Pfister DH. 2021. Laboulbeniomycetes: Intimate Fungal Associates of Arthropods. Annual review of entomology. 66:257–276. https://doi.org/10.1146/annurev-ento-013020-013553

Haelewaters D, Pfliegler WP, Gorczak M, Pfister DH. 2019. Birth of an order: comprehensive molecular phylogenetic study reveals that Herpomyces (Fungi, Laboulbeniomycetes) is not part of Laboulbeniales. Mol. Phylogenet. Evol. 133:286–301. https://doi.org/10.1016/j.ympev.2019.01.007

Santamaria S, Pedersen J. 2021. Laboulbeniomycetes (Fungi, Ascomycota) of Denmark. European Journal of Taxonomy. 781(1):1–425. https://doi.org/10.5852/ejt.2021.781.1583