Menneskeskapte endringer og omdanning av skogøkosystemer fører til massive endringer i artssammensetningen i de berørte områdene. De storstilte økonomiske insentivene til avskoging, særlig i truet tropisk regnskog, spiller en viktig rolle i det raske tapet av habitater og natur som vi ser verden over. Selv i det langt mindre artsrike og tempererte Norge har det ødeleggende tapet av natur kommet i offentlighetens søkelys, delvis på grunn av oppmerksomhet i mainstream media, for eksempel i den populære miniserien «Oppsynsmannen» på NRK.

Skogene i de afrotropiske fjellene er et eksempel på hvordan arealbruk, avskoging og habitatkonvertering kan skape fragmenterte skogøkosystemer, der skogflekker ofte er isolert av store avstander og i praksis skaper nye, lokale artssammensetninger i hvert fragment. Dette er i stor grad tilfellet for de befolkede og ubeskyttede skogene i Eastern Arc-fjellene i Kenya og Tanzania. I kontrast til dette står skogene på Kamerun-fjellet, det høyeste fjellet i Vest-Afrika. Her er det opprettet og vernet en nasjonalpark som effektivt hindrer menneskeskapte endringer i dette hot-spotet for biologisk mangfold.

Som en del av masteroppgaven min, som ble ferdigstilt tidligere i år, sammenlignet jeg hvordan billesamfunnene i familien Staphylinidae var sammensatt i skogene i de nevnte områdene. Resultatene viste et eksempel på hvordan artsmangfoldet minker, samfunnene blir mindre like, og artenes utbredelsesområde blir svært begrenset på grunn av fragmentering av skogene og tap av egnede habitater.

Resultatene understreker behovet for en sterkere vilje til å beskytte og bevare de mest mangfoldige og skjøre økosystemene på planeten vår, i stedet for å sage av grenen vi alle sitter på. Samtidig er Kamerunfjellet et håpefullt eksempel på hvordan riktig forvaltning og bevaring av sårbare økosystemer effektivt kan forhindre et raskt tap av leveområder og opprettholde blomstrende samfunn. Vi vet med andre ord at det er mulig!

Translated with DeepL.com (free version)