Hvorfor er denne gruppa interessant å studere?
Myrfiolgruppa (Viola seksjon Plagiostigma, underseksjon Stolonosae; Violaceae) er ei av flere artergrupper i den nordlige tempererte sonen som diversifiserte som respons på global nedkjøling de siste ~5 millioner år. Å studere artene i denne gruppa gir derfor mulighet til å belyse de evolusjonære mekanismene som driver diversifisering som respons på klimaendringer.
Hvilke arter har vi i Norge?
Tre arter finnes i Norge og Fennoskandia. Vanlig myrfiol Viola palustris er amfi-atlantisk og forekommer over hele området. Stor myrfiol V. epipsila finnes i hele det vestlige Eurasia og i store deler av Fennoskandia, bortsett fra de mest atlantiske områdene. Lappfiol V. suecica er subarktisk og forekommer hos oss bare i de nordligste delene av Fennoskandia. Totalt finnes det rundt 10–15 myrfiol-arter i Eurasia og Nord-Amerika.
Hvilke mekanismer driver diversifiseringa i gruppa?
Diversifiseringa av denne gruppa skyldes at kjøligere klima åpna opp nye tempererte nisjer i nord. Spesielt har hybridisering mellom artene spilt en viktig rolle for diversifisering, på minst tre måter:
- Diversifisering i myrfiolene er i stor grad drevet av genomduplisering. Viola palustris er en stabilisert hybridart som oppsto ved genomduplisering (allopolyploidisering) i hybrider mellom den europeiske V. epipsila og den nordamerikanske V. minuscula. Dette kan ha skjedd så sent som i siste mellomistid (~100 000 år siden) og viser at foreldrearene forekom i samme område på den tida. Den evolusjonære splitten mellom foreldrearene skjedde for så lenge siden som for ni millioner år siden, men har likevel gitt opphav til en svært vellykka og vidt utbredt hybrid-art. Flere andre hybridarter av myrfiol oppsto ved allopolyploidisering i Nord-Amerika rundt samme tid.
- Postglasial rekolonisering ble hjulpet av adaptiv introgresjon. I nordlige Fennoskandia finner vi tegn på massiv genflyt (introgresjon) fra den subarktiske Viola suecica til V. epipsila. Spesielt ser det ut til at V. epipsila har snappa til seg gener fra V. suecica som kontrollerer blomstring, som gjør den bedre tilpassa den subarktiske sesongvariasjonen, som er mer ekstrem enn den tempererte sesongvariasjonen som den var tilpassa i utgangspunktet. Denne introgresjonen skjedde under koloniseringa av Fennoskandia etter siste istid (~10 000 år siden). Gjennom sine overlappende utbredelser i nordlige Fennoskandia er disse to artene økologisk godt atskilt, men de fortsetter å danne hybrider som ofte er vanskelige å skille fra foreldreartene.
- Hybridisering kan føre til lokal utryddelse via demografisk utkonkurrering. I den sørlige utkanten av utbredelsen til Viola epipsila, omtrent på nivå med Polen og Danmark, har populasjonene av arten vært stadig synkende over flere tiår og ser ut til å bli langsomt erstatta av hybriden V. epipsila × V. palustris, som er livskraftig men fullstendig steril. Sannsynligvis har menneskeskapt global oppvarming og endringer i arealbruk, som f.eks. drenering og grøfting av myrer, bidratt til denne tilbakegangen.
Disse funnene har blitt publisert i en rekke vitenskapelige artikler gjennom mer enn et tiår. To nye publikasjoner er underveis: en som beskriver hybridiseringen mellom Viola epipsila og V. suecica, basert på Marte Solliens masteroppgave, og en annen som har som mål å klargjøre den nokså kompliserte og rotete taksonomien og nomenklaturen til gruppa. Resultatene våre er et lite bidrag til kunnskapen om hvordan arter og artsgrupper evolverer i respons til miljøendringer.
Kilder:
Marcussen, T., K. S. Jakobsen, J. Danihelka, H. E. Ballard, K. Blaxland, A. K. Brysting and B. Oxelman (2012). “Inferring species networks from gene trees in high-polyploid North American and Hawaiian violets (Viola, Violaceae).” Systematic Biology 61(1): 107–126. https://doi.org/10.1093/sysbio/syr096
Marcussen, T., H. E. Ballard, J. Danihelka, A. R. Flores, M. V. Nicola and J. M. Watson (2022). “A revised phylogenetic classification for Viola (Violaceae).” Plants 11(17): 2224. https://doi.org/10.3390/plants11172224
Sollien, M. B. (2024). Hybridization and introgression in the European marsh violets. M.Sc. Master thesis, University of Oslo. https://www.duo.uio.no/handle/10852/112332?locale-attribute=no
Żabicka, J., G. Migdałek, T. Marcussen, E. Sliwińska, A. Słomka, L. Mackiewicz and E. Kuta (2025). “Genetic diversity and phylogeography of the circumboreal peatland violets (Viola epipsila-V. palustris complex, Violaceae) as inferred from non-coding nuclear and chloroplast DNA regions.” Taxon: in press. https://doi.org/10.1002/tax.13299
