Den siste måneden har Sunniva Løviknes og Jan Einar Amundsen disputert for sine masteroppgaver som de har gjennomført de siste to årene i vår gruppe. Vi gratulerer med dette svært interessante prosjektet. Begge arbeidet med svært like temaer. Rundt om i verden øker antallet kunstige strender og til og med øyer. De mest fremtredende eksemplene er nok Palm og World Islands i Dubai. Men også Oslo har fått sin andel av kunstige strender for rekreasjonsformål, som Sørenga og Operstranda. Ettersom disse strendene vanligvis er plassert på steder der det ikke fantes strender fra før, oppstår spørsmålet om de er i stand til å opprettholde et habitat for de små organismene (kalt meiofauna) som vanligvis finnes på disse strendene. Hvis de kan opprettholde dette biologiske mangfoldet, oppstår spørsmålet om hvor artene kommer fra.

Disse spørsmålene ble belyst ved hjelp av ulike metoder, som hver for seg konsentrerte seg om forskjellige dyregrupper som forekommer i dette spesielle habitatet. De tok prøver fra de to kunstige strendene Sørenga og Operastrande og de to naturlige strendene Hvervenbukta og Bygdøy. Dessverre var de to naturstrendene ikke helt naturlige, ettersom det har vært strandfylling og dermed betydelig menneskelig påvirkning. De ligger likevel på steder der strender dannes naturlig, og burde derfor kunne opprettholde et meiofaunasamfunn.

Sunniva og Jan brukte to tilnærminger for å svare på forskningsspørsmålene sine. For det første brukte de den tradisjonelle metoden ved å telle antall eksemplarer av gruppene de fant i hver prøve, og sekvenserte to molekylære markører for å vurdere hvor de kom fra. For det andre brukte de en svært moderne tilnærming med miljø-DNA (eDNA). Det betyr at alt DNA som finnes i sedimentprøven, ekstraheres, og i deres tilfelle ble de samme to molekylære markørene brukt til å vurdere hvilke arter som forekommer på stranden. Denne tilnærmingen gjør det mulig å oppdage alle arter som har etterlatt seg noe DNA på stranden, og ikke bare de som lever der, men av de sistnevnte er det mye mer. På grunn av dette kunne de imidlertid ikke bare oppdage arter fra deres grupper, men også hund, kylling, gris og kolibri. Kylling og gris er trolig rester etter grillmat på stranden, men hvordan en kolibri har kommet til en strand i Oslo er utenfor vår fatteevne.

Ved å konsentrere seg om gruppene deres fant de i alle fall ut at man kunne finne noen få arter på de kunstige strendene, vanligvis i lave antall eksemplarer. eDNA-metoden avslørte da at det var enda flere arter på disse strendene enn det som ble påvist med den tradisjonelle metoden. Generelt hadde likevel de naturlige strendene, spesielt Hvervenbukta, vanligvis flere arter og flere eksemplarer enn de kunstige. Videre analyser viste imidlertid at den mest avgjørende faktoren for forskjellene mellom de fire strendene ikke så mye var om de var naturlige eller kunstige, men om de var mer eller mindre utsatt for bølgepåvirkning. Til slutt viste også de molekylære dataene at det var en sterk overlapping mellom artene som opptrådte på naturlige og kunstige strender. Den mest sannsynlige forklaringen er derfor at artene koloniserte de kunstige strendene fra strender i nærheten og ikke fra fjerntliggende strender.

Teksten er oversatt fra den engelske versjonen ved hjelp av DeepL.