En doktoravhandling er et viktig skritt i karrieren til en ung forsker. Men for disputasen trengs det faktisk tre til tango i Norge – kandidaten og de to eksterne opponentene. I år hadde jeg etter noen år igjen æren av å være en av de eksterne opponentene til en doktoravhandling, og jeg vil gjerne gi dere et innblikk i hva dette innebærer.
Jeg vil begynne med å redegjøre det generelle målet de eksterne opponentene har. Deres oppgave er å vurdere om den innleverte avhandlingen og disputasen av den holder det målet som kreves av den tildelende universitetet. Deretter gir opponentene en anbefaling til fakultetet om avhandlingen skal godkjennes eller ikke. I prinsippet er det fakultetet som tar den endelige beslutningen, men så vidt jeg vet har det ikke skjedd at fakultetet ikke har fulgt denne anbefalingen.
Hva betyr det for standarden som kreves av den tildelende universitetet? Her ved UiO forventer vi for eksempel følgende av en doktorgradsavhandling:
“§ 2.Omfang, innhold og målsetting for ph.d.-utdanningen
…
Ph.d.-utdanningen ved Universitetet i Oslo skal utdanne selvstendige forskere på høyt internasjonalt nivå, i samsvar med anerkjente vitenskapelige og etiske prinsipper. Utdanningen skal kvalifisere for forskningsvirksomhet og annet arbeid der det stilles høye krav til vitenskapelig innsikt og analytisk tenkning.“
Som opponent må man derfor vurdere om avhandlingen holder høy internasjonal standard, er et uavhengig forskningsarbeid, har fulgt de nødvendige prinsippene og viser vitenskapelig innsikt og analytisk tenkning. Det bør imidlertid nevnes her at vurderingen av disse ulike punktene i hovedsak er en kontinuerlig prosess og bør allerede starte under doktorgradsstudiet av veiledere og institusjonen. For eksempel bør vurderingen av om en avhandling oppfyller anerkjente vitenskapelige og etiske prinsipper ideelt sett skje før avhandlingen leveres inn, og ikke være en byrde som legges utelukkende på skuldrene til de eksterne opponentene. Avhandlingen i seg selv inneholder vanligvis ikke all informasjonen som er nødvendig for å kunne oppdage brudd på etiske prinsipper. Man kan heller ikke forvente at opponentene kjenner hele litteraturen ad verbatim for å kunne oppdage plagiering. Opponentene bør kunne stole på at disse kravene er oppfylt ved innlevering av avhandlingen (se også det første innlegget i denne adventskalenderen om dette).
Hvordan fungerer opposisjonen?
Etter at invitasjonen er sendt ut og alt det administrative arbeidet er gjort, begynner det virkelige arbeidet. Fakultetet sender avhandlingen, og hver opponent må lese og vurdere hele avhandlingen svært grundig og nøye. Det er som en fagfellevurdering for et vitenskapelig tidsskrift av svært høy standard, men ikke bare én artikkel, men 4–5 samtidig. En avhandling består vanligvis av en overordnet og oppsummerende tekst kalt kappa, pluss 3-4 manuskripter. Kappas funksjon er å vise at de 3-4 artiklene sammen tar for seg et generelt tema fra forskjellige vinkler og sammen gir en dypere innsikt i temaet enn hver av dem alene ville gjort. Helheten er mer enn summen av delene. Opponentene vurderer nå om kriteriene ovenfor er oppfylt, om konklusjonene er berettigede gitt de presenterte resultatene, om dataene er tilstrekkelige til å behandle hypotesene som skal besvares, hva som er de innovative og nye aspektene ved avhandlingen, men også hva som er svakhetene.
Deretter møtes opponentene og diskuterer sine meninger om avhandlingen. De må bli enige om avhandlingen kan forsvares, og skrive en detaljert tilbakemelding om avhandlingen til fakultetet og kandidaten. Dette kan føre til ganske mange diskusjoner dersom opponenter har svært forskjellige meninger om avhandlingen. Selv uten slike forskjellige meninger kan det ta litt tid å samle tilbakemeldingene, da opponentene ofte fremhever forskjellige styrker og svakheter i en avhandling, ettersom de ofte har ulik bakgrunn.
Hvis de er enige om at avhandlingen kan forsvares, må motstanderne ofte også foreslå en tittel på en prøveforelesning. Formålet med prøveforelesningen er å vise at kandidaten har en bredere forståelse av sitt forskningsfelt og kan sette sammen en forelesning på relativt kort varsel (ofte to uker). Tittelen på forelesningen bør derfor ikke være for nær kandidatens forskningsemne, men heller ikke noe helt annet. Dette kan høres trivielt ut, men det er det ærlig talt ikke. Siden opponentene må kunne vurdere prøveforelesningen senere, må de føle seg trygge nok til å gjøre det. Dessuten ønsker man ofte at det skal være et spennende og interessant tema, og ikke et kjedelig et. Det krever derfor også litt ettertanke.
Neste stopp for opponentene er disputasen og prøveforelesningen. Disse finner ofte sted samme dag. Det er derfor også en svært interessant og intens dag for opponentene. Den starter vanligvis tidligere, da opponentene er til stede personlig i løpet av dagen. Man reiser derfor til stedet hvor forsvaret skal finne sted. Opponentene blir invitert til middag kvelden før sammen med veiledere og seksjons- eller instituttlederen. Dette er en veldig fin mulighet til å få informasjon om prosedyrene for neste dag, men også om kandidaten og andre aspekter ved avhandlingsarbeidet som ikke er nedfelt skriftlig. Dessuten er det også en fin mulighet til å knytte kontakter og møte nye mennesker. Å være opponent kan derfor også gi nye muligheter for samarbeid eller i det minste nye erfaringer og kolleger.
På selve dagen holdes prøveforelesningen om morgenen, og alle opponenter må være til stede i skikkelig antrekk. Disputasen har et høy status i Norge, og man bør derfor kle seg deretter. Det følger også en svært streng prosedyre med spesifikke kunngjøringer som må gjøres. Dette er ganske forskjellig fra prosedyrene i Tyskland, hvor jeg opprinnelig kommer fra. Der er prosedyrene mye mindre formelle. Etter prøveforelesningen er det ikke tillatt å stille spørsmål, og motstanderne trekker seg tilbake for å diskutere om de godkjenner forelesningen eller ikke. Også her kan det ofte komme frem svært forskjellige synspunkter på forelesningen. Som en sidebemerkning vil jeg nevne at prosedyrene er litt annerledes ved Universitetet i Bergen. Der er opponentene ikke involvert i prøveforelesningen, og den holdes vanligvis en uke før forsvaret. Dette har den ulempen at vurderingen ikke gjøres av eksterne opponenter. På den annen side har det den fordelen at terskelen for å ikke godkjenne en prøveforelesning er lavere, da det fortsatt er tid før disputasen til å forbedre forelesningen og holde den på nytt. Mens jeg har opplevd at en prøveforelesning ikke ble godkjent første gang i Bergen, har jeg aldri sett at det har skjedd i Oslo. Gitt at alle opponenter har reist til disputasen (og kanskje også familie og venner av kandidaten), blir terskelen for å ikke godkjenne forelesningen svært høy, da dette betyr en umiddelbar stopp i prosedyrene. Datoen for disputasen måtte flyttes, og alle måtte reise en gang til. Som opponent kan man derfor føle et indre press om ikke å svikte kandidaten. Heldigvis for meg har dette så langt ikke vært et problem som opponent; prøveforelesningene var alle gode.
Etter prøveforelesningen og godkjennelsen av denne, følger den egentlige disputasen om ettermiddagen. Som følge av dette blir man invitert til lunsj i mellomtiden. Ved disputasen holder kandidaten først en foredrag om sin avhandling og blir deretter eksaminert av de to eksterne opponentene. Selv om det i hovedsak er en eksamen, skal eksamenen ikke fremstå som en eksamen, men snarere som en vitenskapelig diskusjon om avhandlingen. Dette er ikke alltid en enkel oppgave, spesielt hvis man ønsker å få kandidaten til å se på sine egne resultater fra en litt annen vinkel enn den som fremgår av avhandlingen. Man bør derfor ikke stille ledende spørsmål, men åpne spørsmål. Dette medfører imidlertid en risiko for at kandidatens svar ikke fører i den retningen man selv ønsker at eksamenen skal gå. Som opponent har man derfor noen ganger oppgaven til å prøve å styre kandidaten i en bestemt retning i diskusjonen uten å si det direkte. Hvis dette fungerer, kan det føre til et eureka-øyeblikk for kandidaten under eksamen. Uansett er denne delen av hele opposisjonen – eksamen/diskusjonen – sannsynligvis den mest interessante og spennende for en opponent. Jeg er fullt klar over at opplevelsen for kandidaten kan være helt annerledes. Men hvis det blir en vitenskapelig diskusjon, er det svært givende for opponenten, da det også gir opponenten mulighet til å få nye innsikter.
Når alt er klart, kan festen begynne, og etter min erfaring gjelder det også opponentene, som vanligvis også er invitert. Dette er virkelig den beste delen, da man får muligheten til å bli kjent med kandidaten i en mer avslappet atmosfære for begge parter, og ofte også deres familie og venner. Etter min erfaring er det et veldig hyggelig sosialt møte. Selv om det innebærer mye arbeid, har det mange positive sider å være opponent. Man får sjansen til å lese og diskutere interessant forskning, man møter alltid nye mennesker, det er en mulighet til å knytte kontakter, og det kan være veldig morsomt, spesielt når disputasen er vellykket.
