I vår tid er vitenskapen utsatt for økende press fra falske nyheter og politikere som undergraver tilliten til vitenskapelige institusjoner. Det gjøres derfor forsøk på å undergrave vitenskapelig integritet fra utsiden. I slike tider er det enda viktigere enn noensinne at det vitenskapelige miljøet holder seg til sine høye etiske standarder og ikke undergraver vitenskapelig integritet også fra innsiden. Anerkjennelsen av betydningen av vitenskapelig integritet kan også sees ved UiO gjennom tiltak som obligatoriske kurs i etikk som ph.d.-studenter og ansatte i ledende stillinger må ta. Et annet eksempel kommer fra min egen erfaring etter å ha tatt ph.d.-graden i Tyskland. For å få lov til å levere inn avhandlingen min, måtte jeg fremlegge bevis på at jeg ikke hadde noen oppføringer i politiattesten min. Dette viser at en doktorgrad medfører høye forventninger fra samfunnet når det gjelder den etiske standarden en slik person har. Den er så høy at ved MatNat ved UiO gjennomføres det en rutinemessig kontroll for plagiering ved innlevering av masteroppgaver, mens det ikke gjøres for doktorgrader.

Etikk i vitenskapen omfatter et bredt spekter av temaer (se også de generelle retningslinjene i Norge), og i dette innlegget vil jeg konsentrere meg om et eksempel som ligger nærmere mitt eget arbeid. Punkt 7 «Redelighet» sier «Forskeren har et ansvar for egen forsknings troverdighet. Fabrikkering, forfalskning, plagiering og liknende alvorlige brudd på god vitenskapelig praksis er ikke forenlig med slik troverdighet.» Gjentatte forsøk på plagiering, inkludert vesentlige deler, er derfor et klart brudd på dette punktet. På samme måte er fabrikkering av data, selv i mindre skala, et brudd på dette punktet.

Punkt 11 «Tilgjengeliggjøring av resultater» og 3 «Kvalitet» sier henholdsvis «Forskningsresultater skal som hovedregel tilgjengeliggjøres. Åpenhet om forskningsfunn er viktig for å sikre etterprøvbarhet, for å gi noe tilbake til forskningsdeltakere og samfunnet for øvrig, og for å sikre en dialog med offentligheten. Slik kommunikasjon er også en demokratisk funksjon.» og «Forskningen skal ha høy faglig kvalitet. Det stilles krav til at forsker og institusjon besitter nødvendig kompetanse, utformer relevante forskningsspørsmål, foretar egnet metodevalg og sørger for forsvarlig og hensiktsmessig prosjektgjennomføring iht. datainnhenting, databehandling og oppbevaring/lagring av materialet.». En konklusjon av dette er at vitenskapelig bevis ikke bør ødelegges, men deles. Derfor kan ødelegging av fysiske referanseeksemplarer og deres digitale representasjon også betraktes som et brudd på disse etiske standardene. Dette gjelder spesielt for forskere ved et museum, som har som mål å bevare naturhistoriske opptegnelser, helst for alltid.

Punkt 3 sammen med punkt 1 «Sannhetsbestrebelse», som sier at «Forskningsaktivitet er streben etter ny kunnskap med kritisk og systematisk etterprøvning og fagfellevurdering. Ærlighet, åpenhet, dokumenterbarhet og systematikk er grunnleggende forutsetninger for å nå dette målet.», innebærer også at forskningen må utføres etter beste evne, slik at analysene gjennomføres på riktig måte og ikke er basert på falske resultater. Å fortsette med analyser når man vet at det er stor sannsynlighet for at analysene er feilaktige og mangelfulle, er derfor uærlig og ikke av høy akademisk kvalitet. Gitt kunnskapsgrunnlaget og alvorlighetsgraden av feilene, kan dette også betraktes som et brudd på vitenskapelig integritet hvis analysene ikke er gjort om til tross for bedre kunnskap.

Hvis en forsker har begått alle disse bruddene og flere i tillegg på arbeidsetikk og lover, oppstår spørsmålet om hvem som skal håndtere disse bruddene og hva konsekvensene skal være. Til syvende og sist vil dette alltid være opp til institusjonene og tilknyttede organer og styrer, da de har makten til å gjennomføre enhver beslutning med sterkere konsekvenser. Å legge ansvaret utelukkende på institusjonene er imidlertid i hovedsak en unngåelsesstrategi og et skalkeskjul for å berolige vår egen samvittighet. Vi har også et personlig ansvar for å fremme og opprettholde vitenskapelig integritet. Dette gjelder ikke bare vårt eget arbeid, men også andres arbeid og hvordan vi forholder oss til dette. Derfor må vi med god samvittighet spørre oss selv hvor alvorlige vi anser bruddene på etiske standarder å være. Er de alvorlige nok til at vi bør slutte å samarbeide med og støtte forskeren som har begått bruddene? Dette er handlinger vi kan kontrollere selv.

Dette er en svært personlig beslutning, men man bør også vurdere konsekvensene av en slik beslutning utover sin egen personlige (komfort)sone. Den standarden og toleransen man anvender på andres etiske brudd, vil også reflektere på en selv. Hvis man er villig til å akseptere etiske brudd begått av en annen person, er det bare et lite skritt for andre å anta at man anvender de samme etiske standardene på sin egen forskning og vitenskap generelt. På lang sikt kan imidlertid for lave etiske standarder undergrave samfunnets tillit til vitenskapen og dens etiske integritet. Dette kan skape en svakhet som kan utnyttes av vitenskapens motstandere, som vil hevde at vitenskapen trenger mer kontroll og ikke bør gis den friheten den nyter i dag. Spesielt i tider som disse mener jeg derfor det er av største betydning å opprettholde sterk vitenskapelig integritet og ikke gi noen nye muligheter til å utnytte svakheter.

Teksten er oversatt fra den engelske versjonen ved hjelp av DeepL.